Historie fra Kongsvinger festning

Les om historien fra Kongsvinger festning her, om hvordan festningen aldri har vært beleiret eller erobret. Festningen vært av stor strategisk betydning for forsvaret av det sydlige Norge.

Av de få, lett framkommelige landforbindelser mellom Sverige og Norge i eldre tider, var veien fra Värmland over Eda og Magnor til Christiania en av de viktigste. På militært hold ble denne framrykningsveien vurdert som meget viktig, og Kongsvinger festning ble bygget ved fergestedet over Glomma for å sikre/ forsterke det eneste naturlige hinderet på denne veien fra Sverige mot Christiania.

Kong Christian V

I 1681 approberte kong Christian V en plan for Kongsvinger festning der utgangspunktet var den gamle Vinger skanse, og festningen ble etablert med egen kommandant, oberstløytnant Georg Reichwein, og egen garnison i 1682. Murverket og bygningene på festningen slik de framstår i dag, er bygget i perioden mellom 1682 og 1780.

1800-tallet

I tiden 1808 – 1814 hadde festningen sin storhetstid. Etter stridene i 1808 ble festningens svake side mot vest forsterket med de tre skansene «Se til høire», «Prins Fredrik» og «Norske Löve» samt Ytre krutthus og to poterner som alle ble anlagt 1811–13. Kampene i festningens forterreng ved Lier, Matrand og Skotterud i 1814 var de mest vellykkede under felttoget dette året.

Festningen ble nedlagt i 1823, og den ble ansett som gått ut på dato i 1905, men den ble benyttet til innkvartering og depot under krisen rundt unionsoppløsningen dette året.

Innmarsjveien fra Sverige var imidlertid likevel sikret gjennom bygging av to moderne fort som stod ferdige i 1903 på Vardeåsen, like vest for festningen. Det ene av disse – Vardefortet – er fortsatt bevart, men uten skyts.

Den demilitariserte sonen etter fredsavtalen i 1905

I forbindelse med fredsavtalen i 1905 mellom Sverige og Norge ble det opprettet en demilitarisert sone på 15 km på hver side av grensen.

Først i 1992 undertegnet den norske og svenske regjering en avtale om avvikling av den nøytrale sonen, som formelt opphørte å eksistere 4. april 1993.

Teksten er utarbeidet av spesialbibliotekar Anders Kvernberg fra Nasjonalbiblioteket.

Kartet er en kopi fra kartsamlingen i Nasjonalbiblioteket.

Mer tekst under kartet

DMZ Svinesund

I nesten 90 år måtte det norske Forsvaret fint holde seg unna svenskegrensen sør for Elverum.

Demilitariserte soner er – ironisk nok – noe vi helst forbinder med krigsområder. De mest kjente har skjært seg dypt gjennom land som Korea og Vietnam. Men fredelige Norge hadde også en demilitarisert sone, og det er ikke så lenge siden. Den gikk fra Kirkøy i Hvaler og langs svenskegrensen, ca. 15 kilometer inn i landet, helt nord til Rikrøys 108 ved Elverum. Dette var siste rest av den spente situasjonen under nesten-krigen i 1905. Her hadde ingen bevæpnet soldat lov å oppholde seg, og slik var det helt til 1993.

Svenske krav

Unionsoppløsningen i 1905 kom etter en mangeårig politisk tautrekking. Norges storting erklærte selvstendighet fra Sverige 7. juni, formelt sett gjennom en teknikalitet. Svenske politikere innså realiteten, men måtte beholde sin ære og ville ikke godta erklæringen uten å få sette noen betingelser. Resultatet ble Karlstad-forhandlingene utover høsten 1905. Det viktigste kravet var at Norge måtte rive sine festninger langs grensen. Disse var ingen egentlig trussel mot Sverige, kravet var mest symbolpolitikk.

Under forhandlingene var situasjonen spent. I september sendte svenskene 50 000 soldater til grensen på øvelse, kort tid etter mobiliserte Norge Marinen og 22 500 mann til grensevakt. I dag vet vi at begge regjeringer var innstilt på en fredelig løsning, men det fantes krigshissere på begge sider.[1]

Kravet om å rive de norske festningene ble ikke tatt godt imot. Dermed ble forslaget omformulert til en «nøytral sone», som skulle gå på begge sider av grensen og hvor det ikke kunne stasjoneres eller samles noen bevæpnet styrke.

Dette var mer spiselig, få dager senere var Karlstadtraktaten signert og Sverige kunne akseptere unionsoppløsningen. Soldatene ble tilbakekalt. Avtalen, og beskrivelsen av sonen, ble utgitt som et hefte med et utbrettbart, offisielt kart.

Sonen, nøye definert av svenskene, var likevel bare en sukret pille: Selv hadde de ingen festninger inne i sonen, derimot måtte fire norske festninger rives. De to eldste, Fredriksten fra 1661 og Kongsvinger fra 1673, ble nedlagt og kanonene ble demontert.[2] Disse festningene er i dag muséer.

Førti års stillstand

Sonen var forhandlingskortet som fikk løst en spent situasjon, i likhet med sonen som fremdeles deler Korea i to. Forskjellen er at siden 1905 har den norsk-svenske sonen ikke hatt noen militær betydning. Krigsfaren har vært minimal, og den nøytrale sonen som alle diskuterte ivrig høsten 1905 gikk snart i glemmeboka blant vanlige folk.

Men for Forsvaret på begge sider, har den har bydd på noen praktiske og administrative problemer. For eksempel ved utrustning av vernepliktige som bodde i området, ved gjennomtransport og øvelser, og anlegging av arealkrevende skytebaner.[3] I 1952 begynte statsministrene å diskutere avvikling av sonen. Men i mellomtiden hadde den igjen blitt et forhandlingskort, i en større og langt mer innviklet sak.

Norge ble nemlig medlem av NATO i 1949, og sonen ble da liggende langs NATOs østgrense. Sovjetunionen var klare på at de ville oppfatte en «militarisering» av dette området som en uakseptabel utvidelse av NATOs handlingsrom.[4] Og der sto saken i 40 år, mens Forsvarets lastebiler ikke hadde lov å stoppe mellom Aurskog og Liermåsan på grunn av internasjonal storpolitikk.

Først i 1992 undertegnet den svenske og norske regjering en avtale om avvikling av den nøytrale sonen, som formelt opphørte å eksistere 4. april 1993.[5]

Noen strategisk betydning fikk sonen aldri. Men den var med å sikre Norges selvstendighet fra ærgjerrige svensker, og den førte til litt plunder for Forsvaret i en mannsalder. Vi er vel til sjuende og sist et ganske fredelig hjørne av verden.

[1]Holtfodt, G. Veien mot 1905, forsvar og politikk. I: «Norsk militært tidsskrift», vol. 150, nr. 5. Oslo militære samfund. Oslo, 1980. s. 219–228.

[2]Holtfodt, 1980.

[3]Dygeus, Göte. Den demilitariserte og nøytrale sone mellom Norge og Sverige. I: «Norsk militært tidsskrift» vol. 155, nr. 5. Oslo Militære Samfund. Oslo, 1985. s. 379–390.

[4]Ibid.

[5]Avtale mellom Norge og Sverige om opphevelse av Konvensjonen angående nøytral sone, befestningers nedleggelse m.m. av 26-10-1905. Stockholm, 27. januar 1993.

2. verdenskrig

Under 2. verdenskrig var festningen under tysk kontroll, men ble hovedsakelig benyttet som kurssted for Germanske SS Norge. En arbeidskommando fra Grini var plassert på festningen fra 1943 og ut krigen, og fangene ble benyttet til diverse utbedringsarbeider. Store tyske styrker var forlagt under krigen i byen med en bataljon politisoldater som hovedstyrke.

Etter 2. verdenskrig disponerte Feltartilleriets befalsskole festningen fram til 1959 hvoretter Akershus heimevernsdistrikt 04 (HV-04) overtok. Etter at Stortinget besluttet å nedlegge HV-04 med virkning fra sommeren 2005, har Forsvarsbygg/Nasjonale festningsverk hatt ansvaret for festningsanleggene. De har satt i gang et omfattende restaureringsarbeid av murverk og bygninger og satt seg som mål å skape nytt liv på festningen. Derfor er Den nye kasernen, Kommandantboligen og deler av Slaveriet leiet ut til hotelldrift. Laboratoriet, som ligger ved siden av Ytre vakt på den øvre parkeringsplassen, er i dag tatt i bruk som nasjonalt fengselsmuseum.

Historien om flagget på festningen fra aprildagene 1940

ROY CONRAD NORRIS HEISE (14. mars 1919 – 26. august 1944)

Svensk statsborger fra Stockholm med tysk far, Fritz Heinrich Heise fra Hannover, og engelsk mor Edith Eleonora Roberts fra Plymouth.ROY CONRAD NORRIS HEISE (14. mars 1919 – 26. august 1944)

Deltok i den Finske vinterkrigen ved Oblt. Dyrssens frivillige Brigade (Vinterkrigen 30/11-1939 – 13/3-1940), og senere i svenske Kapt Benckert’s kompani av tidligere Finlandsfrivillige på Vardåsen og Gullbekkåsen fort. Etter kamphandlingene her var over dro han til Mo i Rana hvor nok en svenske, Kapt Bjørkmann, ledet en gruppe tidligere Finnlandsfrivillige inntil kapitulasjonen 10/6-1940.

Heise flyktet så videre til Petsamo, Sovjetunionen (Tidligere Finsk) og kom seg med båt til USA. Tjenestegjorde så i den Canadiske hær, Victoria Rifles, fra 23 august 1940 til 24 august 1942.

Heise søkte så opptak på den norske flytroppen i Muskoka (Little Norway), og ble antatt 1 september 1942. Etter en tid som elev ble han tildelt «vingen» 22 februar 1943, og avanserte videre til instruktør 21 april 1944.

Til minne om norsk deltagelse i FNs fredsbevarende styrker, i Libanon i perioden 1978 – 1998 der ca. 30 000 nordmenn deltok, hvorav 21 mistet livet, ble det 24. oktober 2000 avduket et minnesmerke av forsvarsminister Bjørn Tore Godal.

Festningen har fortsatt sin kommandant ved at sjefen på Forsvarets Veteransenter Bæreia også er festningskommandant med ansvar for bl. a. flagging, museumsdrift, salutter, guiding og andre militære arrangementer. Som forsvarsverk og kulturminne er anlegget et av Hedmark fylkes viktigste.

Kongsvinger festning representerer en tilnærmet ubrutt militær tradisjon fra 1680-årene og frem til i dag. Mer om dette  kan du lese i et eget hefte om festningens historie.     

Historiske fortellinger fra distriktet

Løytnant Hans von Rustad, bondesønnen fra Rustad ved Roverud som ble venn med keiser Napoleon.

Hans Olsen Rustad, ble født på gården Rustad Nordre den 11.04.1759, som sønn av gårdbruker Ole Torkildsen og hustru Inger Hansdatter Rolstad. Fra barnsben av ble han oppfattet som ualminnelig livlig og kvikk. Les den spennende historien om hans liv i Oslo og militære karrieren i Europa, som er skrevet av Festningstambur Ketil Armand Berg Kongsvinger

Les historien om løytnant Hans von Rustad her.