Vardefortet
Fortene på Vardåsen ble til som en følge av den skjerpede situasjonen mellom Norge og Sverige under «Konsulatkrisen» på 1890 tallet. Det spisset seg veldig til i 1895 og ordet krig ble nevnt flere ganger, men Norge hadde svak militær styrke så vi måtte gi oss. Stortinget bevilget i de etterfølgende årene store beløp til panserskip, kyst befestninger og oppbygging av en hær. Og som et ledd i den generelle opprustningen ble det i 1899 opprettet en såkalt «Befestnings kommisjon» for sikring av tilgangene til Christiania. Komiteen bestod av general major Melby, major Ebbesen og Kongsvinger mannen artillerikaptein Georg Stang. Han ble etter en tid forsvarsminister og ble erstattet av kaptein Holtfodt.
Det var 2 naturlige veier fra Stockholm til Christiania, som på 1600 tallet, over Halden og oppover langs Oslofjorden eller veiene langs vassdraget fra Magnor mot Kongsvinger og langs Glomma videre mot Christiania. Kommisjon innså i mars 1901 at den gamle festningen ved Kongsvinger, som var militært nedlagt alt i 1823, var for svak til å stå imot moderne fiendtlig artilleri plassert for eksempel på Holtberget. For å sikre seg mot dette, ønsket de å anlegge en moderne og kraftig befestning på Vardåsen.
Kommisjonen ønsket at det bygges et permanent og stormfritt festningsverk for 4 stk. 12 cm kanoner. De skulle plassert slik at alle 4 kanonene kunne dekke alt innenfor Gjølstad (nordover) og Marikollen (sydvest). Kanonene skulle monteres på svingskiver på 360 gr. og hadde en rekkevidde på ca. 10 km.
Formålet med fortene og deres «såkalte» langtrekkende og hurtigskytende kanoner, var den samme som anleggelsen av Kongsvinger festning i 1681 å hindre inntrengere fra øst (Sverige) å angripe Norge (Christiania).
Politikerne brukte ikke så lang tid på beslutningsprosessen den gangen. Fra kommisjonen så problemet til var alt operativt gikk det bare 2 år.
Alt sommeren 1901 ble det kjøpt inn ca. 500 mål rundt på Vardåsen, der hvor radarstasjonen og fengselet ligger i dag. Anleggskontor ble lagt til Langeland gård i september 1901. Kanonenes nøyaktige plassering ble avgjort 29. desember 1901, og byggearbeidet startet umiddelbart etter på. Befestningene skulle bestå av to fort, Gullbekkfortet (der hvor radaren står i dag) og Vardefortet (ved parkeringsplassen), hver med to hurtigskytende kanoner. Begge fortene fikk to underjordiske tunneler for soldaten. For å få bra boforhold for soldaten inne i fjellet ble det satt opp små trehus med bølgeblikktak og ildsted. Fuktigheten var ett stort problem. Den ene kasernen under Vardefortet er resturet og bygget opp slik den var med plass til ca. 40 soldater. I det største rommet under Vardefortet er kasernen ødelagt av råte og fukt etter over 120 år, men KFV har ønske om å rydde opp her i samarbeid med Riksantikvaren og Forsvarsbygg. En lang gjennomløpene tunnel ble ryddet for senger osv. etter 2. verdenskrig og brukt til lager av luftforsvaret.
Kart over Vardefortet
- 400 m skyttergrav med piggtrådsperringer utenfor rundt anlegget
- Restaurert kaserne
- Mannskaps kaserne
- Kanonstillinger for 12 cm kanon
- Kaponiere
- Kaserne
- Skyte stillinger
Oversiktskart (fra 1904) over alle anleggene på Vardåsen
- Blokkhus 1, ofte kalt Astrid fortet
- Blokkhus 2
- 8,4 cm Feltkanonstilling
- Blokkhus 3
- Blokkhus 4
- Gullbekkfortet (i dag radarstasjon for luftforsvaret)
- Piggtråd gjerde
- Skyttergrav med tunell opp til Gullbekkfortet
- Vardefortet
- Piggtråd gjerde rundt hele anlegget. Kun noen stolper er igjen
Moderne kanoner m/riflede løp og baklade mekanisme var langt mer presise og effektive enn de gamle kanonene med glatte løp og munnladning. Dette med økt hastighet og skuddvidde, gjorde at man kunne utnytte de høyeste punktene i terrenget, behersket større områder enn før. Man fikk full kontroll av veiene og jernbanen fra Sverige.
I tilknytting til kanonstillingene var det tunneler i fjellet med brakker for mannskap og offiserer, ammunisjonslagre, vanntanker og latriner. Mellom kanontårnene er det kommandoplass med et stålskjold over. Kanonmannskapene hadde kort og sikker vei opp fra sine kaserner i fjellet under kanonstillingene og opp til kanonene.
De av mannskapene som ikke tjenestegjorde på selve fortene ble innkvartert i skogområdet bak: Her var det bygget blokkhus, løpegraver, og noen mindre skanser, kjøkken/messebygninger, brakker, oppholdsrom for offiserer, latriner mm.
Husene inne i fortene ble bygget og levert av Kongsvinger Høvleri og Trevarefabrikk i tillegg til to stykk latriner ved hvert fort. Det ble en videre utbygging i 1905, infanteriskanse nord for Gullbekkfortet og 4 stykk blokkhus nord for fortene.
Litt historie om unionens oppløsning
Svenskene ville ikke godta unionsoppløsningen som det Norske Stortinget vedtok den 7. juni 1905 uten en folkeavstemning. Folkeavstemningen som ble avholdt i Norge den 13. august gav stort flertall for oppløsning. Det ble avgitt 368 392 stemmer med kun 184 neistemmer. (Fremmøteprosent hele 85,4 %. Kun menn hadde stemmerett). Situasjon etter dette ble så truende at den norske forsvarsministeren besluttet delvis mobilisering og den 16- 18 september var hovedstyrkene marsjklare. Det lå flere tusen soldater på hver side av grensen. Kongsvinger Befestninger hadde hatt mannskaper allerede fra 1903 med ca 240 mann. Dette ble økt utover sommeren 1905 til ca. 2400 mann. Solør skyttersamlags 700 skyttere støttet også styrkene ved Kongsvinger. Forhandlinger med Sverige ble innledet den 31. august og etter meget krevende forhandlinger den 23. september i Karlstad (Karlstad-forliket) ble man enige. Den 26. oktober skrev Oscar II under på at Norge var en selvstendig Nasjon.
Ett av kravene det var stor uenighet om var at de 4 store kanonene på Vardåsen skulle fjernes. Dette avslo Norge og etter tøffe forhandlinger ble de stående og det ble fred. De ble også avtalt en demilitære sone 15 km på hver side av grensen fra Elverum til Halden, som først ble opphevet i 1993. Se kartet og hele historien under fanen, «historie» her på hjemmesiden og i 1905 utstillingen i museet på festningen.
For å få frem materialer og alt man trengte til bygging, ble Monteringsveien (i dag kalt Retrettveien) nordover mot Trettbråten og ned til Sæter gård anlagt. Veien fra Trettbråten mot Bogersjøen og Esper het Kanonveien, i dag heter den også Retrettveien.
En større brakke var plassert på den store parkeringsplassen ved Vardefortet. Denne ble revet på slutten av 1990 tallet.
Øvelsesskyting med 8,4 cm kanonene foregikk vanligvis fra Trettbråten eller Blokkhus 1 mot myrene ved Bogersjøen. Siste skarpskyting med artilleri ble gjennomført i 1926.
Fortene ble delvis nedprioritert etter 1926. Det faste skytset (4 stk. 12 cm tårnkanonene) ble demontert i 1939, (sendt til Bergen?) 4 stk 8,4 cm kanoner ble lagret på Vardåsen. 2 stk ble brukt i aprildagene 1940, se under aprildagene lengre ned i artikkelen.
Historien forteller at Blokkhus 1 ble kalt Astrid fortet etter kommandanten Kap. Theodor Flindt Ellerhausens kone, som het Astrid. Hun gikk mye tur i området og likte utsikten nedover mot Glomma og Øiset.
I forbindelse med urolighetene i 1905 ble det bygget stillinger på Urmakerberget for 7 stk. 8,4 cm feltkanoner. På høydens venstre side ble det laget en ca. 100 meter lang skyttergrav av jord og stein for liggende skyttere og bak denne en ca. 12 meter lang grav for kne stående skyttere, På Lier ved Føskeråsen ble det utbedret og bygget 3 store infanteriskanser.
Det ble opprettet nøytralitetsvern fra 1913-14 til 14.des 1918.
Aprildagene 1940
Det var bare igjen 4 stk. 8,4 cm feltkanonene igjen i 1940 og 2 stk. ble benyttet av Kaptein Benekert og hans Finlands frivillige mot tyskerne 16 april 1940. Kompaniet besto av 131 frivillige som kom tilbake fra Finland, Max Manus, Shetlands Larsen og andre kjente navn som blant annet Johan Koren Christie, senere generalmajor i flyvåpenet.
Da krigen kom til Norge i april 1940 hadde fortenes oppsynsmann fått ordre fra den norske forsvarsledelse om å sprenge kanoene, men han syntes det var for ødeleggende så han tok ut sluttstykkene og kastet dem ut i snøen. Etter litt leting ble det funnet ett sluttstykke i snøen som ble brukt i 2 av kanonene.
Det er litt uvisst om hvor mange skudd de greide å få avfyrt. Det er sagt at flere av granatene ikke eksploderte (gammel ammunisjon?). En del av en granat sitter fortsatt i veggen på ett hus nær Greaker.
Som kanonmannskap hadde Kaptein Benekert med seg to svensker Karl og Bertil Ekmann, som avtjent verneplikten i artilleriet og 7 nordmenn.
I boken sin forteller Max Manus at ble det dannet to stillinger nede ved Vangenspissen med to tropper og to tropper oppe ved Gullbekkfortet. Da skuddvekslingen ved Vangen spissen ble for kraftig, trakk troppene seg den bratte skråningen (unnarennet i den gamle hoppbakken) opp til fortet. Under kamper på Vangen og ved Gullbekkfortet 16. april hadde Benckerts kompani en såret, mens tyskerne skal ha hatt to falne ifølge Krigshistorisk avdeling. De Finlandsfrivillige trakk seg deretter tilbake mot Sæter gård og videre mot Odalen og Løten Dagen etterpå, 17. april var det en ny trefning ved Rustad Gård, ved Roverud, med kaptein Magnus Vangerud som sjef. Dette var ett av de hardeste slagene på Østlandet i aprildagene 1940. 15 norske soldater, 2 norske sivile og minst 40 tyske soldater falt. 11 gårdsbruk ble sterkt brannskadet. I 1984 avduket Kong Olav V ett minnesmerke ved Riksvei 2, 1 km. Syd for Roverud
Kilder:
- Tekst og foto, hvis ikke annet er nevnt, Kongsvinger Festnings Venner oktober 2022.
- Per-Erik Rastad, «Fra skarpskytterregiment til heimevern 1814-1982»
- Per-Øyvind Skarphol, «De var der da det skjedde» Kongsvinger Festnings Venner